E-nummer skulle gjøre det enklere for forbrukere

EUs hensikt med å opprette E-kodenøklene i 1995 var å gjøre det enklere å regulere tilsetningsstoffene. Et stoff får E-nummer etter at det er vurdert og godkjent, så ideen var at når man så et produkt med et E-nummer skulle man vite at dette var et godkjent stoff. Målet var også å gjøre det enklere å merke tilsetningsstoffene. Det er derfor litt synd at en del oppfatter E-navnene som noe skummelt.

Frykten for ”E-stoffer” har gjort at en del produsenter går over til å merke produktene med de kjemiske betegnelsene istedenfor å bruke E-kodene. Dette gjør det vanskeligere for forbrukere å vite hvilke tilsetningsstoffer som er i maten fordi de kjemiske navnene er vanskeligere å huske. I tillegg kan de skrives på flere forskjellige måter, i motsetning til E-numrene som er entydige.

Det er opp til produsentene selv å velge om de vil bruke E-kodene eller de kjemiske navnene i innholdsfortegnelsen. Det er imidlertid krav om at de kjemiske navnene skal staves på norsk eller en stavemåte som ligner norsk (for eksempel svensk eller dansk).

Tilsetningsstoffer skal ikke være helseskadelig i de mengder som er tillatt i et normalt kosthold. De er tilsatt med hensikt, og er kun godkjent i mengder som skal være helsemessig trygt.