Slik foretas risikovurderinger av plantevernmidler

En risikovurdering sammenstiller de dataene man har tilgjengelig for beregning av en sannsynlighet for - og eventuelle konsekvenser av - uønskede miljø- og helseeffekter ved bruk av plantevernmidler.

Rekke med elper i ulike farger

Foto: iStockphoto.com

Det er Mattilsynet som gjennomfører de tre første trinnene i risikovurderingen (fareidentifisering, farekarakterisering og eksponeringsvurdering), mens Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) foretar risikokarakteriseringen. Det er Mattilsynet som fatter beslutningen om plantevernmidlene kan brukes i Norge eller om de forbys.

Helserisikovurderinger

For å vurdere mulig helserisiko for mennesker ved bruk av plantevernmidler tar VKM utgangspunkt i hvilke skadelige effekter virksomme stoffer og preparat har i et stort antall forsøk, inklusive langtidsforsøk med dyr. Med bakgrunn i dette fastsettes verdier for eksponering som ikke skal innebære helsefare for mennesker. Slike grenser tar høyde for den usikkerhet som foreligger ved overføring av testdata fra dyreforsøk til mennesker. De fastsatte trygge eksponeringsverdiene sammenholdes deretter med den eksponering mennesker kan utsettes for ved yrkesmessig bruk (med og uten bruk av verneutstyr) og fra mulige rester av midlene i produkter som konsumeres.

For å beskrive grad av yrkeseksponering benytter VKM en skala som er basert på forholdet mellom eksponering og det akseptable eksponeringsnivået for brukeren av plantevernmidlet (AOEL). I de tilfeller der eksponeringen overstiger AOEL, vil bruk av preparatet kunne medføre en økt risiko for helseskade.

I de tilfeller hvor preparatet inneholder formuleringsstoffer med betenkelige egenskaper, kan preparatet flyttes opp til et høyere risikotrinn på skalaen.

Miljørisikovurderinger

Hvordan plantevernmidlene opptrer og hvilke mulige skadelige effekter de kan ha på organismer i naturen, testes ut i en rekke laboratorie- og feltundersøkelser. En vurdering av hvordan plantevernmidlene vil oppføre seg i miljøet med hensyn på persistens og utlekking til overflatevann og grunnvann gjøres basert på nedbrytningsstudier og beregningsmodeller. I miljørisikovurderinger av terrestriske og akvatiske dyr sammenholdes giftigheten av plantevernmidlet med konsentrasjonen i miljøet rett etter behandling (oftest sprøyting). Dette gir en såkalt toksistetseksponeringsratio (TER). EU har definert terskelverdier for hvor stor TER må være for at risikoen skal anses å være uproblematisk, og TER-beregninger gjøres separat for en rekke ulike organismer.

For å beskrive risikoen knyttet til eksponering av ulike organismer i og utenfor sprøytefeltet benytter VKM en skala som spenner fra minimal risiko (ingen overskridelse av grenseverdi) til svært stor risiko (eksponering mer enn fem ganger høyere enn grenseverdi). Skalaen er basert på forholdet mellom eksponering beregnet ved hjelp av modeller og den grenseverdi som benyttes for hver enkelt organismegruppe.

I den samlede vurderingen av risiko tar VKM også hensyn til hvorvidt eller i hvilken grad organismer faktisk eksponeres for den beregnede konsentrasjonen som opptrer under eller kort tid etter sprøyting. Dette kan føre til en nedjustering av risiko. I tillegg tas det hensyn til usikkerheter i datagrunnlaget.

Ansvarlig: Vitenskapskomiteen for mattrygghet Kontakt: 21622800

Mer hos oss

Plantevernmidler

En bananklase