Ville bær – sunt og gratis

Vitaminene A, C og E er kanskje de mest kjente antioksidantene. Antioksidanter har ulike egenskaper, og sammen forsterker de hverandres effekt. Fargesterke bær har ofte et høyt inneholder av antioksidantgruppen polyfenoler. Mange av de helsegode effektene er knyttet til nettopp denne gruppen av forbindelser. Ikke bare er innholdet i bær høyt men sammensetningen av antioksidanter er også funnet til å være spesielt gunstig.

Salg av importerte bær har økt enormt i Norge de siste årene. Men vi må ikke glemme at skogen bugner av sunne ville bær om høsten, og de er helt gratis. De fire vanligste ville bærslagene i Norge er blåbær, krekling, molte og tyttebær. Vanlig blåbær (Vaccinium myrtillus) vokser de fleste steder og er som oftest lette å finne. Det samme gjelder tyttebær (Vaccinium vitis-idaea) og krekling (Empetrum nigrum). Molte (Rubus chamaemorus) må vi mange steder gå litt lenger for å finne, og selv om de har lavere innhold av antioksidantiske forbindelser, er de fremdeles fulle av helsegode forbindelser.

Blåbær (Vaccinium myrtillus)

Blåbær er det vanligste viltvoksende bærslaget i Norge. Den er ikke så lett å konservere fordi innholdet av naturlig konserveringsmiddel (benzosyre) er lavt. Før i tiden ble det ofte laget saft av bærene, som ble lagret i trekar. Tørka blåbær har blant annet vært brukt til å stoppe løs mage. Det er også påvist at blåbær har antibakteriell virkning og kan hjelpe mot blant annet urinveisnfeksjoner.

Innholdet av C-vitamin i blåbær fra ulike steder i Norden er forholdsvis lavt sammenlignet med tyttebær (se Matvaretabellen). Det er i de seineste årene påvist at blåbær har høyt innhold av flavonoider, og i norske blåbær er det påvist 400 mg/100 g blåbær. På grunn av det høye innholdet av flavonoider er det totale innholdet av antioksidanter i blåbær svært høyt. Blant våre ville planter har nype høgest innhold av antioksidanter (ca 40 mmol/100 g.), men blåbær og krekling inneholder også svært mye (8-9 mmol/100g.).

Krekling (Empetrum nigrum)

Det finnes to arter krekling. Den ene er vanlig krekling som har enkjønnete blomster og setter relativt få bær, og er vanligst i lavlandet og sør i landet. Den andre er fjellkrekling som er tvekjønnet, den gir ofte større bæravling enn vanlig krekling og er vanligst i fjellområdene og nordpå. Krekling har vært brukt til ulike formål, men er ikke av de mest verdsatte bærslagene hos oss. Det var tidlig kjent at krekling skulle ha vanndrivende effekt og derfor kalles krekling ofte for pissbær eller migbær.

På kong Sverres tid (ca. 1190) ble krekling brukt som råstoff for vinproduksjon. I Troms og Finnmark skal det ha vært vanlig å blande krekling med kokt fiskelever til en grøtaktig masse som ble spist med skje eller på flatbrød. Krekling ble oppbevart i surmelk eller reinsdyrmelk til vinterbruk.

Det er dokumentert et høyt totalinnhold av antioksidanter i krekling. Det er hevdet at krekling er rik på C-vitamin. Analyseresultat av en rekke prøver fra hele bær av krekling (saft) fra et tidligere prosjekt ved NIBIO Nord Holt viser imidlertid et svært lavt innhold av C-vitamin, i middel 3 mg/100 g bær. Dette resultatet er også i samsvar med analyser av fjellkrekling i Sverige. Samtidig viser analyser av knuste bær (fra Troms) høyere verdier for C-vitamin, i middel 17 mg/100 g bær. Dette resultatet kan tyde på at det er høyere innhold av C-vitamin i bærskallet enn i safta av krekling. Lignende forhold er også påvist i eple.

Det er utført få analyser av innholdet av flavonoider i krekling. Resultatene så langt viser imidlertid høye verdier, og at det høyeste innhold av flavonoider er funnet i bærskallet. Dermed må en drikke mye kreklingvin for å få i seg samme mengde flavonoider som i friske bær.

Molte (Rubus chamaemorus)

Ingen andre bærslag i norsk natur har slik status som molte. Molte ble tidligere brukt som middel mot skjørbuk, lenge før en visste betydningen av C-vitamin. Derfor var noen tønner med molte med i provianten i tidligere tider når skip la ut på langturer.

Et høyt innhold av benzosyre (som er et naturlig konserveringsmiddel) gjør at molte kan lagres i lengre tid uten at bærene ødelegges.

Molte er det av våre viltvoksende bær som har høyest innhold av C-vitamin. Resultater fra analyser av molte gjort i ulike prosjekter ved NIBIO Nord Holt, viser et gjennomsnittlig innhold på 86 mg C-vitamin/100 g bær (se tabell). Dermed kan ca. 70 g molte per dag dekke daglig behov for C-vitamin (60 mg) for voksne. Til sammenligning kan det nevnes at dyrka jordbær inneholder fra ca. 40 til 70 mg/100 g jordbær.

Molte inneholder også karotenoider, men i så små mengder at det trolig har liten betydning for den totale antioksidantmengden.

Tyttebær (Vaccinium vitis-idaea)

Tyttebær har fra de eldste tider vært mye nyttet av mennesker. Det kan skyldes at tyttebær har høyt innhold av benzosyre (som i molte), og derfor var enkel å oppbevare i tider med liten tilgang til sukker eller moderne konserveringsmiddel.

Tidligere var det vanlig å oppbevare tyttebær i vann som tyttebærgrøt eller i surmelk. Tyttebær ble brukt som medisin mot forkjølelse og halsonde.

Tyttebær er nevnt som det eneste viltvoksende bærslaget som inneholder nevneverdig mengder av vitamin E. Forøvrig inneholder tyttebær pektin. Pektin har ikke antioksidativ virkning, men skal ha andre positive effekter på helsa. Det er relativt lavt innhold av C-vitamin også i tyttebær. C Vitaminanalyser av tyttebær fra forskjellige steder i Norden viser et innhold på 4–10 mg/100 g bær.