Algegifter i skjell og skalldyr

Sommertid er sjømattid, og for kystferierende er det populært å sanke skjell og lyse etter krabber til eget konsum. Men både skjellene og krabbene kan periodevis være giftige, og det kan lønne seg å sjekke Mattilsynets blåskjellvarsel før man setter til livs en stor porsjon selvfanget skjell eller skalldyr.

Forsker som undersøker et blåskjell

Skjell, som for eksempel blåskjell, kamskjell og østers, lever av å filtrere sjøvann for alger. Enkelte algetyper kan produsere stoffer som kan være giftige for mennesker. Ved oppblomstringer av slike giftproduserende alger tas giftstoffene opp og konsentreres i skjellene. Skalldyr, som for eksempel brunkrabbe, tar opp i seg giftstoffene dersom de spiser giftige skjell. Slik kan både skjell og krabber komme til inneholde store mengder gift. Det kan ta lang tid for skjellene og krabbene å kvitte seg med giften. Det kan derfor være giftstoffer i sjømaten lenge etter at algene har forsvunnet fra vannet.

Diarrhetic- og Paralytic Shellfish Poisoning

En av de mest kjente typene av blåskjellforgiftning i Norge er DSP – Diarrhetic Shellfish Poisoning. Ved DSP får man diaré, kvalme, oppkast og magesmerter etter å ha spist giftige skjell eller krabber. Det tar fra en halvtime til noen timer fra man har spist skjellene til man blir syk. Symptomene forsvinner av seg selv etter 2-3 dager.

DSP forårsakes vanligvis av forbindelser som kalles okadasyretoksiner. I noen tilfeller kan liknende symptomer forårsakes av en type giftstoffer som heter azaspiracider. Disse to giftgruppene produseres av forskjellige alger, slik at de finnes i skjell uavhengig av hverandre og til ulike tider på året.

De siste sommerene har spesielt PSP – Paralytic Shellfish Poisoning – som forårsaker lammelser dersom man spiser skjell inneholdende denne giften, forårsaket anbefalingen “ikke spis skjell” flere steder langs kysten. Ved PSP er de første symptomene prikking og nummenhet i lepper og munn på grunn av lokalt opptak av PSP-toksiner. Ved alvorlige forgiftninger opptrer lammelser i muskler, og når dette skjer med respirasjonsorganene kan dødsfall forekomme.

Ulike saxitoksiner er årsaken til PSP-symptomene, og de produseres blant annet av algeslekten Alexandrium.

Forsker på nye metoder for påvisning av algegifter

Ved Veterinærinstituttet har man drevet forskning på algegifter i sjømat siden 2000. Virksomheten er konsentrert rundt utvikling av ny metodikk for påvisning av algegifter, identifisering av nye algegifter og opprensing av algegifter.

Veterinærinstituttet har blant annet jobbet med utvikling av en type disker som absorberer algegifter direkte fra sjøvann, og disse kan brukes til å måle giftinnholdet i vannet uten å måtte gå veien om innsamling av vannprøver og identifisering av giftproduserende alger manuelt i mikroskop. En av fordelene med bruk av disker framfor algetellinger, er at det er enklere å utføre og krever mindre spesialisert kompetanse å gjennomføre. En annen fordel er at man kan måle giftinnholdet i sjøen over flere timer eller dager, og man kan fange opp gifter fra alger som flytter seg med vannmassene. I motsetning vil en vannprøve bare gi et øyeblikksbilde av algeinnholdet i vannet på et bestemt geografisk punkt.

Både østers og krabbe kan inneholde algegifter

I de senere år har det også blitt arbeidet med undersøkelser av kjente algegifter og nye varianter av kjente algegifter i andre arter enn blåskjell, som for eksempel østers og krabbe. Det viser seg at både østers og krabbe kan inneholde til dels store mengder okadasyretoksiner. Fordelingen av de ulike okadasyretoksinene hos disse er litt forskjellig fra det man vanligvis finner i blåskjell, men de kan likevel gi forgiftning hos mennesker. Det er også funnet azaspiracider i krabber. Undersøkelser har vist at hovedparten av algegiftstoffene samles i det som kalles ”brunmaten” i hovedskallet på krabben. Dersom man unngår å spise brunmaten er risikoen for å bli forgiftet svært liten.

Det er viktig å sjekke Mattilsynets blåskjellvarsel om du planlegger å lyse etter krabber eller sanke andre typer skjell enn blåskjell i et område. Dersom det anbefales å ikke spise blåskjell kan det være lurt å også utvise forsiktighet med andre typer skjell og skalldyr.